9Nov/115
Point of no return
JensEn seiltur fra madeira til las palmas i begynnelsen av november er visstnok assosiert med fin vind, rolig sjø og god stemning. Så hvorfor ikke ta med 2 av mine kompiser med null seileerfaring på turen over. Jeg har nå kommet til den delen av seilaset hvor jeg skal ha 2,5 mnd på båten. En kjapp tur fra madeira til kanariøyene for så å krysse atlanteren. Jeg sitter nå på las palmas, min mor sover og de andre har dratt til byen for å se på sliten 70 talls arkitektur .
I to uker hadde jeg lur kikket på været mellom madeira og las palmas. Perfekt!
2 dager før Ronny og Stian kom ned fikk jeg øye på en storm nord for Azorene som gikk i retning Gibraltar. Faen, vi hadde jo planlagt å reise dagen etter de kom! Og å møte konene deres og mora mi som ville vente der nede. Stormen gikk jo ikke rett mot oss, vi kan greie å komme langt nok syd slik at vinden er 25 knop (12 m/s) og bølgene 5 til 6 meter. Vi ventet 1 dag med å reise pga hardt bygevær men så ble vi enige om å dra.
Det tok ikke lang tid før vinden nådde det som var meldt og enda kortere før en av gjestene begynte å bli kvalm. Jeg forsikret meg om at alle var inneforstått med at etter 3 timer seiling var det ikke lenger noe option å snu tilbake til Madeira. Dette fordi vi hadde været i ryggen og det ville bli mørkt. Etter 3 og en halv time er Stian det man kan kalle sjøsyk. Som forøvrig ikke er noe uvanlig fenomen med 5 meter sjø og et fintunet balansesystem. Mye værre var det at absolut alt av systemer og instrumenter begynte å feile en etter en. Det siste jeg så på gps'n før den døde var 49 tilmer igjen til las palmas. Ingen vind info, log, kompass, posisjon og autopilot! Hva i helvete? Jeg snudde meg til Ronny og sa; i natt får vi litt å drive med! Æ e med æ! Det er gjerne det folk sier i en slik setting men uten å ha seilt før, svart natt og alene manøvrere uten autopilot, retning og sikt, er noe man ikke vet hva handler om før man har prøvd det. Men det var ingen tomme løfter fra hans side og skulle vise seg å stemme for Ronny sin del. Han er faktisk med og det hele veien. Når mørket kommer er Stian så slått ut at han bare kan sove eller spy. Det begynner samtidig å ane meg at denne stormen har trukket seg lenger syd og at systemfeilene ombord ikke vil bli vår største utfordring. Kl 23 om kvelden hyler vinden rundt båten og vi gjør 8 knop uten hverken seil eller motor. Store vegger av sjø bygger seg opp bak oss og når månen er borte er det kun vinkelen mellom flagget og masten vi har som referanse på hvilken retning båten har. Vi tar 1 timers skift gjennom natten og det tar ikke mange skiftene før vi er dødsslitne siden det å sove er vanskelig på alle mulige måter. Vi holder hverandre så høyt oppe som mulig og det gjør at natten ikke ble lengre enn at vi kom oss gjennom den. Man har en forestilling om at ting bedrer seg når solen står opp. Det gjaldt ikke denne morgenen på Atlanterhavet. Vinden blåser 45 knop og bølgene er oppe i 10 meter. Den beste solen som sto opp var Stian. Fortsatt uvell men klar til å bryte seg vei mot målet. Vi var 10 timer unna 2 små øyer midt mellom kanariøyene og Madeira. For å komme oss dit må vi ha sjøen rett inn fra siden. Faen heller, vi prøver! Vi måtte få litt fred og planen var å se om en av de to ankringsplassen kunne være noe. Bare å komme i le ville vært fantastisk. Vi klatret over bølgene sideveis og båten syntes å være med på den planen. Stian sto til rors nesten hele dagen og var back in the game! Endelig på baksiden av en øy! Etter 8 timer, roet havet seg og vinden minket. Vi ble nesten emosjonelle etter å ha gått gjennom krigen det siste døgnet. Ronny laget mat mens jeg og Stian begynte å grue oss til å forlate beskyttelsen fra øya for å igjen dra ut i marerittet som ventet. Men vi gjorde nå det og ingen av oss kunne tro det da det viste seg at i le av øya mot las palmas, halverte bølgene seg og vi kunne lage vaffler. Det ble et magisk siste døgn og et seilas jeg og de to andre vil huske for alltid.
Takk for turen
Siste innlegg
- 10/05/2012 From Polynesia with love by Morten
- 09/12/2012 Dameseileren har kommet by Jens
- 09/12/2012 Mclain sliter by Jens
- 09/05/2012 Vaagefeberen herjer by Jens
- 08/28/2012 Good cop, bad cop by Jens
- 08/03/2012 Apathy now by Morten
- 07/10/2012 Galapagos by Morten
- 07/10/2012 Forbrytelsen by Morten
- 06/29/2012 Binders og syltestrikk by Morten
- 06/20/2012 A hui hou kakou by Morten
Siste kommentarer
Bilder
November 9th, 2011 - 08:45
Helt sjuukt! Godt det var gode matroser som mønstret på. God seilas over dammen
November 12th, 2011 - 12:31
Se posetivt på det, nok en erfaring rikere, og så lærte dere sikkert noe også.
Bonus,, kaller jeg slikt.
God tur videre.
November 14th, 2011 - 16:36
….og så kom solskinnsdamene-den eldste er utrolig glad(det er nok matrosene også) for at hun ikke “mønstret på” tidligere.
Det var en ubeskrivelig hyggelig ferieuke sammen med ungdommer av ypperste klasse. Båten var luksus, kokken Ronny var søkkgod, danserne var av verdensklasse, fiolinspilleren hadde stemt instrumentet, terningspilleren gjorde det stort og sist, men ikke minst; kapteinen er bunnsolid og sjarmerende.
Takk for muligheten, opplevelsen og gleden.
November 14th, 2011 - 22:15
Leser novellen – blir dødssliten, dødskvalm, dødstrøtt og så ender det hele med vaffelhjerter:) Flink skribent er du og en sjømann som stadig vinner over kong Neptun!
November 15th, 2011 - 15:51
Uff, syns det høres skummelt ut æ Jens! æ har jo bare vært på stor-båt i uvær, forestille mæ at det her e like ille!
) gratulerer så mye med dagen og kom vel hjem! Hils tante! 