Hjemmekos

Vi begynner virkelig å føle oss hjemme på Samson nå. På vei ned til Grand Cayman fra Kuba ankret vi opp i en bukt for å stikke av fra noe uvær. Vi tok oss god tid med maten, åpnet en flaske rødvin og satt på akterdekket og koste oss mens tordenværet raste rundt oss på alle kanter. Etter et par uker der jeg har vært litt lei av å reise så mye har jeg nå begynt å like denne hverdagen.

Da vi seilte over Atlanterhavet begynte vi å prate om at vi burde skaffe en mindre bordplate til bordet inne i salongen. Det bordet som sto der ble så stort at vi endte opp med å ikke bruke plassen fordi det ble så kronglete.

Jeg fikk ansvaret med å skaffe en ny bordplate, gjerne en i rik mahogny eller teak. Det burde også være mulig å ha en glassplate på det slik at vi kunne ha kartene under når vi var ute på tur. Dette ansvaret forsømte jeg lett, akkurat som jeg har forsømt ansvaret med denne bloggen og et par andre ting. Etter at vi kom til Karibien har jeg virkelig begynt å leve på det de kaller ”Island Time”. Jeg skylder på varmen.

Da vi kom til Martinique var kapteinen lei av det store, støgge bordet. For å legge litt press på meg kastet han det like godt over bord. Dette var i januar.

Nå har vi kommet til Caymanøyene, dette er nok en merkelig plass. På den lille øya er det nesten 300 banker, i enkelte av dem jobber det ikke folk en gang. På supermarkedene får vi tak i alt som vi har savnet på veien og mer til. Noe av det mest imponerende er hermetiske rundstykker (Se bildene under). Utenfor supermarkedene går det høner og haner fritt rundt. Og de spiser gjerne kyllinglår som folk har slengt fra seg. Vi har leid oss en flott liten Hyundai som vi fiser rundt i, roadkill på Grand Cayman er svære øgler.

Jens kjøpte en dykkekompressor på Turks and Caicos, etter mye prøving og feiling har vi nå fått liv i den og vi har skaffet dykkeutstyr til alle tre. Med over 100 knallgode dykkeplasser rundtomkring på øya gjør det ingen ting at vi ikke kommer oss herfra før om noen dager. I morgen tidlig skal vi ut til Eagle Ray pass for å finne Hammerhai.

Folk her er ekstremt hyggelige og en av dem vi har møtt er Brandon som er møbelsnekker. Endelig har bordet kommet på plass – og for et bord det er! Etter å vært innom teak, mahogny, brasiliansk valnøtt endte vi til slutt med bambus. Når jeg blir stor skal jeg ha kjøkken i bambus. Jens tok med brunost hjemmefra så nå sitter vi her å koser oss igjen. Rundt det flotte bordet med varme hermetiske rundstykker.

Desfalcadores og Pollos Electrizantes

Det tar sju timer å rapportere telefonen sin stjålet i Havana, det er litt for lenge. Det følgende bloginnlegget bærer nok preg av akkurat det og det er mulig du sporer en negativ undertone. Oppholdet vårt her har egentlig vært fint.

Kuba har 1,7% arbeidsledighet. Med en befolkning på 11 millioner synes jeg i utgangspunktet at dette er imponerende. De er grundige, det skal de ha, men det blir mye å gjøre når ting tar så inn i helvete lang tid. Vi hadde på forhånd hørt at det er mye folk involvert når man skal inn til Kuba med båt, heldigvis kommer alle til deg slik at du slipper å løpe rundt på alle kontorene.

Først kom legen, han ble spesielt imponert over legeskrinet på båten, sikkert lenge siden han har sett så mye paracetamol og plaster på en gang. Deretter kom Ministeria de Agricultura, de var to mann. De smakte, kjente og snakket med grønnsakene våre og kjøttet vårt. Det var en paprika som hadde fått mugg på seg og det var strengt forbudt, men ikke verre enn at 10 pesos gjorde det lovlig så lenge vi lovte å kaste den.

To menn og en dame kom fra Aduana de la Republica . Jeg tror ikke nettingstrømper med store masker under ett kort skjørt ville ha vært reglementært på tollkontoret på Storlien. Tror kanskje ikke tollkonduktørene hadde kledd det like godt som de gjør på Kuba heller. Reglementært eller ikke, vi viste velvillig fram skuffer og skap både høyt og lavt. Jens fant frem flares i alle mulige størrelser som hun sjekket nøye, men da Inge fant fram gardintrappa slik at hun kunne sjekke at alt var i orden oppe i masta tror jeg hun skjønte tegninga. Den ene offiseren syntes at et kamera til den syke sønnen sin var en passende betaling for at de hadde vært så hjelpsomme. Han fikk med seg en tube tannkrem og så ut som han var fornøyd med det.

Nå var det Jens sin tur til å bli med inn på kontoret for en siste sjekk av pass og papirer. Vi trodde etter det at byråkratiet var ferdig, men da vi kom til brygga sto det 4 mann og ventet – harbour master, sikkerhetsvakt, fortøyningssjef og en til å kjøre golfbilen. Heldigvis var det bare harbour master som måtte bestikkes med noen pils.

Castro, Guevara, Cohiba, Havana Club, Buena Vista Social Club, Hemingway Sotomayor, gamle amerikanske biler og kommunisme. Det oppsummerte egentlig Kuba for meg før jeg kom hit. For å lære mer leste jeg ”Havana Nocturne – How the mob owned Cuba… and then lost it to the revolution”. Forfatteren beskriver hva som utløste revolusjonen i 1959, kort fortalt er det mafia fra USA som tjener for mye penger på hoteller, horer og hasard på 40 og 50-tallet. Det får meg til å forstå at landet har stått stille siden den tiden. De amerikanske bilene er der fortsatt, de samme hotellene er der fortsatt(ikke oppusset) og landet forbindes med ting som ikke var farlig den gangen – sprit og tobakk. Parkeringsvaktene blir sponset av Havana Club, man kan røyke hvor man vil og horene sitter løst.

Det sittende regimet har sikkert gjort mye bra for landet for det går jo rundt og folk virker generelt fornøyde. De har gratis helsetjenester og 99,7% kan lese, men i kontrast til det jeg kommer fra blir det frustrerende(og til tider sjarmerende) når enkle ting tar laaang tid.

På en snuskete bule i Havana bilr telefonen min blir stjålet så jeg stikker innom en politistasjon for å melde fra. Politiet tar jobben seriøst og bestemmer seg for å komme til bunns i saken. Det er ikke så mange konstabler som har lov til å jobbe med saker for turistene så mølla starter med at jeg må vente to timer på turistpolitiet. De kommer å henter meg i en hvit Lada som knapt nok henger sammen. Først bærer det av gårde til en annen politistasjon for å hente en kollega som trenger skyss tilbake til den første stasjonen vi var på. Så kjører vi litt rundt å kikker på jentene, gutta i forsetet bærter og viser frem blålyset hvis ikke jentene kikker tilbake. Så kjører vi til et hotell for å finne en tolk.

Følgende tre spørsmål blir til 3 håndskrevne A-sider: Hvor ble telefonen stjålet? Når ble den stjålet? Hvilken lomme hadde du den i? Jeg skjønner ikke helt hva jeg skriver under på, etter utallige episoder av ”Fengslet i utlandet” blir jeg naturligvis skeptisk. Men det vil jo være uhøflig og ikke skrive under når de har tatt seg alt dette bryet.

bærer det tilbake til etablisementet hvor forbrytelsen skjedde. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi er der, men den minste politimannen peker på øyet sitt også på inngangsdøra. Jeg viser dem bordet jeg satt ved også går vi igjen. Nå skal vi til hovedpolitistasjonen for å skrive forklaringen inn i en datamaskin slik at jeg kan få en offisiell kopi og slik at de får arkivert det. Jeg sitter å ser på at politimannen skriver inn på maskinen, selv om mannen har fått opplæring i touch-metoden så tar det drøyt en og en halv time før det er tid for å trykke på skriv ut-knappen. Det tar litt tid å finne blåpapiret for her skal det ikke sløses med blekk, vi printer ikke ut i to kopier. Her forer vi blekkprinteren med offisielt papir (til meg), blåpapir også et vanlig papir for arkivet. Etter seks timer med faenskap har jeg mest lyst til å brøle inn i trynet på mannen at det må da for helvete gå an å få kosta på litt køl. Men jeg er ikke den typen så jeg retter meg heller opp i stolen og smiler pent, det er jo tross alt politiet. Til slutt kommer utskriften og da skal vi bare ta et par telefoner før de kan kjøre meg tilbake til den første politistasjonen igjen for å hente passet mitt.

Veien til Marina Hemingway er ikke lang, men med tissepauser og litt omveier for å se på flere jenter blir det fort kveld. Gutta i forsetet har lært seg navnet mitt nå og de prat til meg mens de gnir tommelfinger og pekefinger sammen. Nå er det min tur til å spille dum så ikke en peso kommer opp av min lomme.

Politirapporten og passet blir høytidlig overlevert på panseret av den gamle Ladaen. Jeg overdriver når jeg takker dem ærbødigst for hjelpen, men jeg tror ikke de oppdager overdrivelsen min for de smiler bare stolte. Nok en ærlig dags arbeid for Kubapolitiet.

Speeding through the Bahamas

Friday 9/3/12 by Geir Fjelnset

På grunn av jakob blir denne bloggen skrevet på engelsk.

It is the day after the big day and the day before our departure. I write in english because i want jakob to understand this. Although the danish language is very similar to norwegian in audio, in writing they differ a lot. He has been a very important part of the trip from turcs to miami and it would be a shame if he didnt understand this.
Yesterday we went to "Rachels" to both celebrate womens day and have our going away party. A little hungover today, i am left with the task of describing the last three weeks.

Morten picked us up at the airport in prove,turcs and caicos. Jens was in the middle of a scubadiving course so our departure was a bit delayed. It was well worth the wait as we all went diving, with and without oxygen, and saw some amizing places both above on below the water. I believe jens has experienced a great deal in his 35 years, so when he stated that diving down to a reef 15m below the surface and looking up, was the greatest experience of his life, it goes to show how amazing that part of our world really is. Jakob and Morten made it down without oxygen. Jakob, being a world class swimmer in his early days, found this easy. Morten impressed me. He needed a few tries but also made it down to 15 meters. I didnt even try.
We then left TC for the Bahamas. At Rum Kay we met a norwegian girl called gro. She works at the marina which is run by Bobby. They were really welcoming to us and even let us borrow a few surfboards when we went north on the island in search of waves. There was no surf that day but the place has a lot of potential. Jakob went kitesurfing but even he, with his. 55kg, was struggling in light winds. Needless to say, for those of us of a heavier frame, there was no point in trying. It would have been nice to spend a few months at Rum Kay but Jens and Morten gave us a reality check when they showed us the distance to miami. So, we set sail north (i believe). By now it was clear that my little brother had embraced the role of captain 100 percent. Although he was eager to be a good host, safety of both crew and boat took precedence over matters such as stopping to check the surf at an outer reef, wanting to read books instead of reefing sails, or making sure that the umbrella in the pina coladas didnt blow overboard. He must have been shocked over his big brothers lack of sailing skills, but did well to hide it most of time-surely due to his umlimited supply of patience.
The trip up through the Bahamas was characterized by extremely nice weather for sailing, very good atmosphere, and the card game viggo.
At Nassau we docked at the atlantis marina, which gave us access to a very big resort - a lost city with a casino and 38 restaurants.
At harbour island we finally found some surf. I believe Morten to be a true waterman. He paddled out over near dry reef and caught his first wave after 5 minutes. Jakob also found some good form, and seem to be a natural. The problem however is his attidude in the water. Because he was taking all the waves, some of the local americans became ill-tempered (i cant remember if he actually called them ill-tempered monkeys). thank god they were friendly at heart and found it within themselves to pardon the world famous danish arrogance.

A big thank you to morten and jens for having us, it has been 3 amazing weeks!

Lokale tullinger

Etter et par dager sammen med Christian og Daniel på Martinique vender vi snuten mot Dominica. Jeg hadde hørt at det skal være fint der, men ellers visste vi svært lite. Hovedstaden Rosau virket som et fint utgangpunkt, men vi trengte ikke å seile så nært inntil før Jens mente at det luktet crack og han kunne se noen crackhorer som var vasket opp i fjæra der. Vi andre nikkedukkene kjøpte argumentet om å reise videre nordover så langt vi kom før det ble mørkt og finne en ankringsplass da.

Lengre nord på øya ligger Portsmouth. Selv om det ligger flere gamle rustholker her, både på land og på anker, ser det ut som et ok sted å ligge. Vi blir alltid møtt av lokale tullinger når vi kommer til ett nytt sted og dette stedet er ikke noe unntak. Bortsett fra at Diddy ikke er helt som de andre tullingene. Litt mer avslappet og ikke like offensiv som de andre får vi mer tillit med en gang. Over de neste dagene ror Diddy oss opp Indian River for å ”smake” på dynamite punchen de selger på en jungelbar (selv om turen oppover elva var fantastisk så ble det enda morsommere nedover), han guider oss rundt i regnskogen for å se på papegøyer, tar oss med til en liten landsby hvor de spiser flaggermus og han redder Daniel fra å bli ranet av Big Papa og kompisene hans en fuktig kveld.

Vi hadde noen fine dager på Dominica, men partyfaktoren ble for liten for Daniel og vi er jo all about pleasing our guests.

Vi blir nok en gang positivt overrasket når vi kommer inn til Terre-de-Haut. I det vi runder neset av øya ser vi en bitte liten by med røde tak, omgitt av høye knauser med fort fra Napoleon sin tid og knallgrønne åser. Som Jens sa da vi satte oss ned for å spise middag; dette er en plass jeg virkelig kunne tenkt meg å hatt med morsan. Uansett hvor mange bilder vi tar eller hvor mye vi prøver å beskrive det så klarer vi ikke å forklare det for kjente og kjære. Vi skulle så gjerne ha delt opplevelsene og øyeblikkene med dere.

BVI

Vi ligger oppankret rett utenfor Spanish town på British virgin islands, og har nettopp spist en slags paeia? Og drukket vin. Så hva har vi drevet med den siste måneden? Seilt fra Grenada, overnattet på st vincent, plukket opp Daniel og Christian i caribs vakreste havn Marigot på St lucia. Derifra tok vi oss god tid på veien opp til Antigua. Via Martinique, Domenica og Guadalope. 4 helt forskjellige øyer hvor Antigua ble den mest lik Ibiza. Fulle unge mennesker som drikker vodka til frokost. Så "when in Rome" artig å være 17 år igjen men hadde det ikke vært for at vi møtte så mye allright folk, ville vi dratt derifra en uke før. Christian mønstret av mens Hanne og Linn på. Vi ofret st kitts og saba til fordel for noen ekstra dager på British v islands. Noe vi hittil ikke angrer på. Dette var en kort og informativ blog for å si at vi lever. Morten hàr nok mer når Han har fått badet ifra seg.

Tilfeldigheter og kontraster

Å komme direkte til palmesus, hengekøyer og krystallklart vann er en stor kontrast til kalde bein, glatte fortau og stikkende skjerf. Det er ikke det at jeg ønsker dere der hjemme en strevsom vinter, men det gjør jo turen vår fordømt mye bedre å vite hva vi har byttet bort. Det er kontrastene det handler om. Du vet ikke hva du har før det er borte.

Derfor synes jeg det var fint å komme hjem noen uker i desember og januar for å få kjenne på kulda og for å høre folk sutre over den. Jeg begynte sågar å sutre selv til og med.

Da jeg skulle ta trikken til Oslo S for å møte Jens lavet det ned med snø på Torshov holdeplass. Selv om jeg visste at jeg om et drøyt døgn skulle ligge på nettet frampå båten og slappe av i sola klarte jeg å bli illsint på Oslo Sporveier eller hvem faen det er som driver faenskapet. 4 minutter venting på holdeplassen med en altfor tung bag på ryggen gjorde at jeg ble våt da all snøen smeltet inne i den glovarme, svette trikken med altfor mye folk.

Etter en tur med venting, kø, flybytte, idioter på fly, idioter på tog og idioter på hotell, 4 filmer, whisky, øl og medium stekt flymat velter varmen og fuktigheten mot oss på Grenada. Skuffelsen blir stor da vi oppdager at favorittrestauranten vår er stengt. Vi hadde gledd oss til barracuda på det gamle fyrskipet Västra Banken som ligger i La Phare Bleu marina. Isteden må vi ta til takke med noen biter pizza og øl på en overfylt utendørs bar i den samme marinaen. Vi hører jo fortsatt bølgeskvulp fra stranda og solnedgangen er ganske fin mellom palmene, men det var jo faen ikke dette vi hadde sett for oss.

Vi skal møte Christian og Daniel på St. Lucia og med skarve 150 nautiske mil tenker vi å seile rett opp i et døgn uten å stoppe innom øyene på veien. Det viser seg å bli et strev. Når mørket presser på har vi fått nok av sjøsprøyt og motvind. Vi setter kursen mot den nærmeste tilgjengelige ankringsplassen og blir møtt av illsinte russere og gamle mørklagte båtvrak, men sørger for å få oss noen timer søvn.

Dagen etter har vi de samme forholdene igjen og vi får en lang dag på sjøen. Når mørket nærmer seg har vi pekt oss ut et sted på kartet hvor det blir fint å ankre, men vi rekker ikke å komme dit før vi ser en lokal fisker i en knøtt liten båt som står å veiver et par hundre meter fra land. Det er vanskelige forhold og han har åpenbart trøbbel med å komme seg inn til land. Vi kjører bort til en gjennomsvett kar med to tømmerstokker til årer, vi er dagens helter og lettelsen brer seg i ansiktet hans. Det viser seg at han er mest lettet over at vi har sigaretter. Han hadde absolutt ikke problemer med å komme seg inn til land, han var bare en slu innkaster som ville at vi skulle ankre i hans bukt istedenfor den neste.

Stupbratte fjellsider innkranser bukta med en liten strand innerst og noen merkelige ruiner. Mellom blikkskur og grisebinger står det helt nye murer, piratstatuer og kunstige vrakrester. Ankringsavgiften er tre ganger det vi har betalt tidligere og vi føler oss rundlurte av den korrupte, degraderte generalen som er sjefen på immigrasjon/havnekontoret. Som i tillegg stakk av med skipsskjøtet.

Planen om å komme oss av gårde i sekstiden går derfor til helvete og vi må vente til åtte da det primitive kontoret hans (to campingstoler, et bord og en stiftemaskin) skal åpne. Kvart over åtte praier Jens en av de lokale innkasterne for å kjøre seg bort til kontoret. Der er det selvfølgelig ikke en kjeft. Det er ikke et alternativ å reise uten skjøtet så Jens stikker bort til piratbaren for å høre om de vet noe. Bartenderen har en piratkopi av nøkkelen til generalens kontor så de sniker seg inn der å finner skjøtet stiftet til noen andre tilfeldig papirer. Han kan også fortelle at stedet Samson står på nå er også stedet hvor Black Pearl sto under innspillingen av Pirates of the Caribbean 1 og 2. Denne bukta var jo hovedlokasjon for innspillingen. Livet er en rekke av tilfeldigheter.

Jens Sparrow

Vi letter anker og kommer oss av gårde mot St. Lucia. Jeg har blitt fortalt at Marigot Bay skal være et fint sted og vi har instruert Christian og Daniel om å komme dit for å møte oss. Lite visste vi at denne plassen har blitt omtalt som ”The Most Beautiful Bay in the Caribbean”, også her har det blitt spilt inn filmer.

Christian og Daniel fant tilfeldigvis hverandre i Frankfurt da de mellomlandet og har allerede delt en natt sammen på dette romantiske stedet. De påstår at det ikke skjedde noe.

Når jeg sitter på dette fantastiske stedet og svetter i varmen tenker jeg tilbake på da jeg sto på holdeplassen på Torshov og frøys. Bukta hadde ikke vært så fin om jeg hadde vært vant til slike steder, jeg håper det er kaldt hjemme.

Lets go

Da er vi igang, starter med white russian og kyllingwraps før vi boarder flyet til London.

Der skal vi møte noen tidligere studiekompiser av Morten før vi reiser videre til Grenada i morgen. Lykke til folkens! (med vinteren altså)

Samson i seilmagasinet

http://www.seilmagasinet.no/id/38708.0

Fremme snart?

Å bo på ca 50 kvm ute i havet kan  virkelig være noe av det mest fantastiske man gjør, men det kan gud hjelpe meg være det mest utfordrende også. For min del var den første uken helt grei. Som vanlig ingen søvn og urolig for at vi ikke var " nok på hugget " Etter Jeg så at de andre hadde oversikt og var selvstendige, begynte utolmodigheten og melde seg. Enn å ønske seg tilbake til ingen søvn, frykt for tordenbyger og alle eventualiteter? Men det var det Jeg gjorde. Gi meg dårlig vær, ødelagt utstyr, ja hva som helst annet enn 2 uker til med venting. Det beste ombord var maten, backammon (eller hva det nå heter) og soloppgangene. De er faktisk grunnen til at stillehavet er mulig å i det heletatt tenke seg. Og jo, det å komme fram var helt fantastisk. men samtidig, det skulle fan meg bare mangle! Nå sitter vi på en liten øy som heter Union Island etter 3 døgn i havn på st lucia, 1 døgn i Tobago Cays (et helt utrolig rev rett nord for oss) Hans har bursdag og vi har det veldig bra!

Album kommer for både las palmas, kryssningen og turen nå ned til Grenada)

Smøret har smelta

Back in the days sa sjøfolk som skulle krysse Atlanterhavet - ”Head south till the butter melts – then turn right”. Det var nok før de fikk kjøleskap om bord for vårt smør holder seg fint enda. Halvparten i fryseren og halvparten i kjøleskapet. Men vi har definitivt svingt til høyre og har nå stø vestlig kurs mot Karibien, og det merkes. Dagene blir varmere og varmere og mannskapet sløvere og sløvere.

Hadde det ikke vært for Hans, vår eminente kokk, fotograf og kunnskapsregister ville vi nok ikke engang ha giddet å lage mat. Han serverer varm gourmetmat til lunsj og middag hver dag, i kveld får vi Bacalao og kanskje ett glas vin til hvis kapteinen tillater det. Kokken lirer av seg nyttig og unyttig informasjon og slenger rundt seg med nyttige og unyttige dingser. Privat solcellepanel, batteri som aldri går tomt og et komprimert boblebad for 4 gjør livet enklere om bord. Han er også den eneste av oss som har knipset et bilde av en flyvefisk in flight.

I går var det nære på at vi fikk 150 kilo sverdfisk til middag. Nære på er kanskje å ta i, men den var i alle fall på kroken til den hadde dratt ut de 250 meterne med monsterline som Hans skaffet på Las Palmas. Et lite ”twang” på slutten var vel det nærmeste vi kom å gi beistet motstand. Vi har heldigvis fått fisk tidligere på turen. 4 kilo delfin ble fortært som formiddagssnacks her en dag.

Det er ikke eneste møte med det ville dyrelivet vi har hatt. I går morrest så jeg rett inn øyene på en flyvefisk som hadde forvillet seg opp i båten i løpet av natten. Den lå som frosset på bordet og i bakgrunnen hørte jeg Jens og Morten småknise: ”Ti hi hi, se så stiv han er!”. Jeg vet ikke om de prata om meg eller fisken, fisken ble i alle fall ikke spist til frokost.

Major Jystad leser boken ”Opdragelse af en vinder”, forfatteren hevder at det ikke finnes noe som heter talent. Alle barn har samme utgangspunkt og 10.000 arbeidstimer er nøkkelen. Det kommer mange matnyttige diskusjoner ut av de 150 sidene. Vi andre kjøper ikke helt ideen, men for majoren er det nok fint å kunne sette ting inn i et system – det er så mye enklere når man får bekreftet at disiplin i hjemmet er viktig om barna skal bli best. ”Ein, zwei, build an empire…”. Det ser ikke ut til at det ustrukturerte livet om bord plager ham nevneverdig. Som den gode soldaten han er tilpasser han seg, sprader naken rundt og setter sitt eget preg på turen. Noen av de tingene som Jens og jeg har irritert oss over er nå blitt enklere med hans fikse løsninger. Når ting må skje fort har han en voldsom responstid, han sier aldri nei og utfordrer på de områdene som trengs.

Den nye fancy spinnakeren til Jens, med et hull og en vinge midt i, viser seg å være gull verdt, vi kan nå seile med vinden rett i ræva og gjør 9-10 knop til tider. Det gir god fart og komfortabel seiling. Den første gangen vi dro den opp kom den rett ned igjen siden ingen visste hvordan vi skulle håndtere den. Etter en ”liten” incident i går med et brått vindskifte har vi nå lest manualen og nå henger den foran der da, oppblåst som ei hore.

De første dagene så vi stadig vekk båter rundt oss. Nå hender det vi får opp Anna Sophia som et blipp på radaren, men utover det så er de andre 260 båtene forduftet. Det er oss og havet.